Berus dere! | Johanna Holt Kleive

Det er alt hva det dreier seg om ….

BERUSDERE1
Lederen i fagutvalget med en «feriesigarett».

I helgen inviterte jeg jentegjengen på middag og drinker. Vi spiste tapas, en fordelaktig rett for de av oss som liker å sitte lenge rundt bordet. Her var små krydrede albondigas, her var tynne skiver serrano, her var ostefat, tørre kjeks og fikenmarmelade. Alle koste seg gløgg. Nåvel. Alle, bortsett fra én.

En av venninnene mine hadde brakt med seg sin nye kjæreste. Hyggelig fyr, skjønt han ikke sa et kvekk. For å si det som det er, virket han som en fornekter av god stemning. Han hverken smilte eller lo. Han var stiv som et pinnedyr, sur som en sitron. Leppene hans var strammere enn strengene på en fiolin. Han gadd ikke engang smake på maten jeg hadde laget. Han sa han var på diett. Lavkarbo. Pokker heller, tenkte jeg, har det kommet en fordømt klisjé inn døra? Denne fyren er et problem både foran og bak. Jeg hadde på følelsen at han ville ødelegge kvelden for meg. 

Og som jeg hadde forutsett: Etter middagen foreslo en av venninnene mine at vi skulle ta oss en sigarett. Da våknet predikanten til liv!

–  Skal dere seriøst røyke? sa han med buldrende stemme.  Han ble ikke bare knallrød, men hele kroppen disset og skalv som magma. Stemmen var drønnende, en tung rambukk av en røst, det ristet i veggene og skvulpet i vinglassene.

–  Ja, svarte vi.

–  Så jævlig svakt av dere.

Han så på oss med vemmelse i blikket. Venninnene mine og jeg så forvirret på hverandre. Hva skulle vi gjøre? Han ventet et svar!

La oss spole et par århundrer tilbake. Vi er i Paris på 1800-tallet. Flanøren Charles Baudelaire vandrer rundt i gatene med ett mål for øyet: Beruselsen.

«Man bør alltid være beruset,» skriver han, «Alt beror på det: det er alt hva det dreier seg om. For ikke å merke Tidens forferdelige åk som knekker skuldrene og knuger dere mot jorden, må dere beruse dere – uten stans. Men med hva? Med vin, poesi eller med dyd, alt etter behag. Men berus dere.»

Denne Charles er ikke alene om å søke rusmidlene. Ernest Hemingway er kanskje den største livsnyteren jeg vet om. I Edens Hage skildres ferielivet til et ektepar på den franske riviera. Romanen handler om å drikke café au lait og champagne til frokost og ligge med to kvinner samtidig.

En typisk dialog mellom parene fortoner seg slik:

«Hva syntes du vi skulle gjøre?»

«Vet ikke, jeg.» sa han. «Hva syntes du?»

«Det er det samme for meg. Hvis du har lyst til å fiske, kunne jo jeg skrive et brev eller to, og så kunne vi bade før lunsj.»

«For å bli sultne?»

«Ikke si det. Jeg er begynt å bli sulten allerede, og vi er ikke ferdige med frokosten.»

«Vi kan planlegge lunsjen.»

«Og etter lunsj?»

«Tar vi oss en lur som snille barn.»

«Det er et helt nytt påfunn,» sa hun. «Hvorfor har vi ikke tenkt på det før?»

«Jeg får slike blaff av intuisjon,» sa han. «Jeg er en mann med gode ideer.»

Videre skildres alt det vidunderlige de kommer over av mat og drikke. Her er manzillaen som er lett, med nøttesmak, gazpacho med svømmende isbiter, sprø agurkskiver, tomat, hvitløksbrød, grillet havabbor med striper etter grillen tvers over det blanke skinnet, det nyrørte bringebærsyltetøyet til briochene, de bløtkokte eggene, “den friske morgenluften og den skarpe smaken av grovmalt pepper og varm kaffe og den sikoriduftende bollen med café au lait”.

Vi må naturligvis huske på at hovedpersonen i Hemingways roman er en mann forunt slike gleder. Han er forfatter, og hans eneste leveregel er å «ikke drikke mens han arbeider.» Men forfatteren er ikke en hvilken som helst arbeider. Forfatteren kan arbeide når han vil. Han kan skrive på dagen såvel som på natten.
Dermed drikker han gjerne en iskald Perrier ved siden av sitt nykokte egg om morgenen. Det er ikke rent sjeldent det blir en whiskey eller to før lunsj heller. Det hadde jo tatt seg ut om en revisor i DNB drakk en øl eller to i lunsjpausen, hva?

Heldigvis kan beruselsen anta ulike former. Å være livsnyter er ikke ensbetydende med å drikke drink.

Onkelen min elsker kvinner. Kvinnen er hans beruselse. Han er en håpløs romantiker som bare «elsker å få hjertet sitt knust», for å bruke hans ord. På den måten kjenner han at han lever. Da han var i tjueåra, var han så besatt av en kvinne i Tyskland at han bestemte seg for å overraske henne. Han tok bilen til Tyskland, rett som det var. Kjørte hele natten, flere hundre kilometer. Tenkte vel som så at hans utkårede ville gi ham både det ene og det andre når han dukket opp som ekspresspakke på døra. Dessverre var ikke følelsene gjengjeldt; hun ville ikke ha ham. Så da var det bare å kjøre tilbake til Norge igjen. 


Det finnes også dem som bruker dyden som fremste rusmiddel. 
Blaise Pascal valgte Kristus. «Et menneske er størst når det kneler», skriver Pascal. Når man leser Pascals filosofi, har man på følelsen at kjødets fristelser ikke er han fremmede, og at han faktisk også kunne vært libertiner. Det er vel som forfatteren Michel Houellebecq skriver et sted: «Når Pascal velger kristus fremfor et utsvevende liv, så er det fordi Kristus rett og slett er et bedre dop.»

Tatt Baudelaire, Hemingway, Pascal og min stakkars onkel i betraktning, var det derfor helt naturlig for meg å holde en liten tale for kjæresten til venninnen min.  Han så fremdeles på vennegjengen min med avsky. Han pustet og peste som rene astmatikeren. Nei, han trengte virkelig å settes på plass. Jeg tok en stor slurk av rødvinsglasset og så ham dypt inn i øynene:

– Du har rett. Vi er svake. Vi er tross alt mennesker. Usle mennesker med ønsker og drømmer, lengsler og begjær. Ikveld har jeg og venninnene mine lyst på røyk. Røyken er vårt valgte rusmiddel ikveld. Imorgen er det kanskje noe annet. En løpetur, en bok. Hvem vet. Alle mennesker trenger å beruse seg. Du også.

–  Næsj, sa han.

– Jo, det gjør du. Tro det eller ei. Ditt rusmiddel er kanskje ikke røyken. Men du har noe du er svak for. Visst har du det. Mest sannsynlig er det dama, trening, eller porno for den saks skyld. Det er meg likegyldig hva som er ditt rusmiddel. Men nå skal jeg fortelle deg noe viktig, vesle sølvgutt. Jeg ber deg lytte konsentrert. Beruselsen er og blir det vesentlige ved ethvert menneskeliv.

Og så gikk jeg ut døra og nøt en sigarett.

Jepp, kall meg gjerne en ussel sybaritt, en Feinschmecker, for å si det som Ibsen. Jeg setter pris på gode ting. Og det skal fortsette med. Jeg skal fortsette å drikke god rødvin og tillate meg små utskeielser fra tid til annen. Hva ellers skal jeg gjøre? Sitte å glo på meg selv i et speil?


La oss ta lærdom av Baudelaire, og beruse oss uten stans. Jeg håper vi sees på fagutvalgets første fest ikveld: Øl, rap & lyrikk!

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s