Vrøvlekopper og halvdannede viktigpaver | Johanna Holt Kleive

Vi skal alle prøve å være kritikere, og ikke overlate kritikken til de som skriver i avisen! – T.S. Eliot

walterbenjamin.jpg
T.s. Eliot

Kritikeren. Kritikeren er den som mener noe. Kritikeren er den som vurderer et arbeid, og som avgir sin dom. Kritikeren er den som begrunner sitt synspunkt og deltar i meningsutveksling. Kritikeren er den som veier det ene opp mot det andre, finner egenskaper i ett verk som andre mangler, egenskaper som er uforenlige med andres særpreg. Kritikeren er strategen i kulturkampen, skriver Walter Benjamin, den som ikke kan ta parti, skal ikke ytre seg.

Akk! En så viktig rolle i samfunnslivet, og allikevel så forhatt. Bare se hva de store har skrevet om sin samtids meningsbærere!

Fjodor Dostojevskij, russisk forfatter på 1800-tallet:

«Han var en av denne mangehodede og brogede skare av vrøvlekopper, aborterte misfostre og halvdannede viktigpaver som tror de vet alt, denne legion som straks og på et blunk tilslutter seg enhver idé som er på moten, for så umiddelbart å vulgarisere den og like så hurtig lage en karikatur av alt det som de i noen tilfelle mener seg å tjene på den mest oppriktige måte.»

T.S Eliot, angloamerikansk dikter, dramatiker, litteraturkritiker og en av de fremste poeter på 1900-tallet:

«Majoriteten av mennesker er treg, likegyldig, full av forfengelighet, og doven i sin følelse, og derfor er den ikke i stand til å representere sterk tvil eller sterk tro. Og når det alminnelige menneske kaller seg for en skeptiker eller en ikke-troende, er det som oftest en pose, bak hvilken det skjuler seg en uvillighet til å tenke en eneste tanke tvers gjennom.»

Walter Benjamin, Marxistisk litteraturkritiker, filosof og oversetter på 1900-tallet:

“Kritikk dreier seg om den riktige avstanden. Den hører hjemme i en verden hvor det kommer an på perspektiver og prospekter, og hvor det fortsatt er mulig å innta et standpunkt. Tingene har i mellomtiden rykket menneskenes samfunn for brennende innpå livet.  «Upartiskheten», «det frie blikket», er blitt en løgn, om ikke det helt naive uttrykket for flat inkompetanse.”

Jepp. En klassiker dette. Ikke særlig optimistisk. Spørsmålet er: Har nivået på de meningsbærende utviklet seg noe særlig siden da, eller er markedet like pill råttent som på den gamle Dostojevskijs tid?

«Jeg ser meg om i norsk litteratur og tenner ikke på noe av det som skrives»

Vi nærmer oss århundreskiftet. Sommeren 1999 var det duket for duell mellom ulike forfattere i Dagbladet.  Spørsmålet som skulle besvares, var følgende: Hvordan står det til med norsk litteratur?

Tore Renberg, forfatter og på den tids leder av NRKs Leseforeningen, var optimistisk: «Vi lever i en god tid», skrev Renberg. Han mente at det fantes mye godt og spennende i norsk samtidslitteratur. Ari Behn derimot, slaktet sine samtidige. Han hevdet at en generasjon av Bøfolk, Vagantere og Blindern-studenter dominerte markedet med en tørr, akademisk litteratur som bare var opptatt av form: «Det bankende hjertet mangler, det levde livet er fraværende. Jeg ser meg om i norsk litteratur og tenner ikke på noe av det som skrives.»

Vel vel. Man kan mene hva man vil om Behn, men han peker på noe vesentlig: Har litteraturkritikken blitt traurig, pedantisk og innadvendt? Mangler det bankende hjertet, det levende liv? Eller for å bruke eks-prinsens egne ord: Har den blitt trist som faen?

Professor Eivind Tjønneland var en viktig stemme i debatten sommeren 1999: «Det ikke skjedd noen fornyelse av den kulturradikale tenkningen på 30 år og jeg mener vi må ta en offentlig debatt på hva vi skal fylle institusjonene vi omgir oss med (…) Dette må kunne foregå på et visst nivå og med en viss temperatur.»

tjønneland
Eivind Tjønneland

Med andre ord: Fantasiløse folk uten piff interesserer ikke Tjønneland. I et intervju med Studvest fra 2000 sier professoren at folk har blitt trege i knollen og må lære seg å diskutere skikkelig igjen.  Han går så langt som å si at man er nødt til å lese minst 3000 sider i måneden for å holde koken!

Vi må klare å skape folk som kan klare å holde interessante diskusjoner gående i timesvis. Samtalen må være et bål hvor en stadig må kaste innpå nye ting for å holde den intellektuelle temperaturen vedlike. I dag skapes det folk som er tomme for ideer og dermed fungerer som kreativitets-killere i det akademiske miljøet. Attpåtil er de redde for at andre skal stjele de ideene de stort sett ikke har,” sier Tjønneland.

I Gujord og Vassendens artikkel “Litterære distinksjoners brysomhet”  (2015) viser forfatterne hvordan ulike informanter fra ulike samfunnslag, som lett feller dommer om godt og dårlig når det gjelder kunst og arkitektur, vegrer seg mot å felle slike dommer når det gjelder litteratur. Selv de få informantene som i prinsippet anerkjente forskjeller i litterær kvalitet, hadde liten lyst til å felle slike dommer i praksis. De stakkars informantene var rett og slett vettskremte for å mene noe som helst!

Episk tyngde og hammerslag

I et nummer av Samtiden fra 2001 skrev daværende ansvarlig redaktør Knut Olav Åmås at hans viktigste oppgave var å gjøre magasinet viktigere. For det første ved å gi enkeltlesere utfordrende stoff å reflektere over. For det andre ved å prøve å starte kunnskapsbaserte debatter om viktige temaer i kultur og samfunn. For å få til dette, måtte Samtiden gjøre noen drastiske valg. De måtte gjøre det skumleste av alt: Være selektive!

«Tekster uten stemme og temperament, uten synlig engasjement, vil ikke Samtiden ha. Skribenter mangler ofte ikke kunnskap og kompetanse, men vilje til å sette spor etter seg, bli synlig og snakket om.»

Åmås skriver at han ønsker seg flere artikkelforfattere som får frem sine synspunkter og holdninger gjennom å skrive fortellende saker og brette ut historier. Han ønsker seg narrative artikler der menneskene og samfunnet og kulturen ikke  forsvinner, men er dét som det hele dreier seg om. Han ønsker seg forfattere som tør å grave i materien, som ikke er redd å bli litt skitne på fingrene. Ja, om jeg forstår redaktøren rett, ønsker han å fostre karakter, ikke steril intellektualisme! Han ønsker menn og kvinner som er vidsynte, dristige, sultne på livet! Han ønsker episk tyngde og hammerslag!

Videre skriver Åmås: «Det finnes for lite aggressivitet i norsk kulturjournalistikk. Eivind Tjønneland har helt riktig poengtert at det den norske kulturjournalistikken mangler, er verken sakkunnskaper eller spalteplass, men virkelig engasjement.»

For å smøre litt tjukt på, postet Åmås likesågodt et lite dikt av grunnlegger Gerhard Gran fra 1909. Slik lyder diktet:

Jeg går og lyer efter ungdommen, men finder

den ingensteder; jeg kjender en 4–5 stykker,

som kommer til at bli flinke spesialister og lage

gode doktoravhandlinger, men nogen, som har

noget på hjerte – nogen, som er spillende gale

og har den rette respekt og den rette ærbødighet

– jeg søker dem med lykter – bl.a. fordi jeg

har bruk for dem til tidsskriftet mit – men jeg

finder kun tvilsomme håb – ingen sikkerhet.

Provoserende for den kommende litteraturstudent som verker etter å få ytre seg i dagspressen? Javisst! Hvilken tid å være i live! Og med dette ønsker Fagutvalget velkommen til et forrykende foredrag om litteraturkritikk og offentlighet på Amalies hage kl 18. Med ingen ringere enn Tjønneland selv. Håper vi sees!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s