Jentastemning | Jenny H. Trømborg

Jeg forsøker å svømme to ganger i uka. Helst om morgenen for å få til en rolig start på dagen. Senke skuldrene. Du vet, prøve å tenke på ingenting mens jeg egentlig tenker på alt på en gang. Dette ligger imidlertid veldig til rette for å tyvlytte til andres samtaler. Og jeg har lagt merke til en liten tendens.

 

 

 

 

 

 

 

 

Det hele begynner i garderoben.

Etter litt distansert observasjon tør jeg nemlig å påstå at jenter er flokkdyr. De operer nærmest alltid i par eller grupper, og har sammen funnet veien til vannhullet.

Dette er kanskje ikke en revolusjonerende oppdagelse, men en observasjon like fullt.

SÅ vi befinner oss altså i garderoben i svømmehallen. Trening er det jo det overordnede målet for denne sammenkomsten, men dette står jo på ingen måte i veien for litt skravling. Boblejakker skrelles av, håndklær dras frem. Det legges ut. Samtalen ligger på et relativt overfladisk nivå.

Et trygt innledende samtaleemne, og gjennomgangstema, er eksamen. Før jul forekom det hyppige diskusjoner om mulige feiltolkninger av oppgaver, mens nå i mars er det den forestående (hvis man kan kalle noe som utarter seg om to, tre måneder frem i tid for forestående), som er oppe til debatt. Jeg skal spare dere for utlegninger om hva det dreier seg om. Det er mer essensen av samtalen jeg er opptatt av. Eller formen om du vil.

Jente 1: Jeg er så bekymret for oppgave to, det ble ikke noe bra det jeg skrev.

Jente 2: Du er jo flink til å skrive, det har du jo fått tilbakemelding på.

Jente 1: nja, joa, men, jeg vet ikke jeg.

Og sånn fortsetter det, frem og tilbake. Om akademiske prestasjoner, relasjoner og observasjoner. Den ene snakker seg selv ned mens den andre bygger henne opp igjen.

Det er denne «backe-kulturen» jeg er litt bekymret for. Samtalestrukturen for unge jenter er lagt opp på en spesiell måte. Den går ofte ut på at vi på beskjedent vis snakker oss selv ned for siden å la samtalepartneren bygge seg opp igjen. Igjen, ingen revolusjonerende oppdagelse i jantelovens tidsalder, men en noe bekymringsverdig, selvforsterkende tendens, blant tilsynelatende, hovedsakelig, unge jenter. Absolutt en del av flink-pike problematikken. Det kan være vanskelig å sette på fingeren på hva problemet tilsynelatende er, men jeg synes det er synd at unge jenter blir lært opp/lærer hverandre opp til å snakke sammen på denne bestemte måten. Vi former språket med måten vi tenker, men måten vi bruker språket former også hvordan vi tenker. Hvis man snakker seg selv ned nok ganger, begynner man ikke da å tro på det etter hvert? Og hva gjør man hvis denne dialogen foregår i hodet og man ikke har en samtalepartner til å parere, forsikre, og oppmuntre.

HUMOR I MONITOR – VIK FRA MANUS!

 

Når sant skal sies har jeg aldri vært i en guttegarderobe. Men jeg går ut ifra at stemningen der er ganske annerledes. Jeg kaller ikke på guttasteming, der sjargongen kanskje i større grad er lett dissing av hverandre. Men kanskje heller det å ta litt lettere på ting.

Alt skal være så hyggelig og fint.

Jenter skal være så forståelsesfulle,

helst lytte med hodet på skakke

og ta hensyn.

Jeg tror vi alle hadde fått det litt morsommere hvis vi stilte spørsmål, ikke tok oss selv og andre fullt så alvorlig. Og ikke var så redde for å støte hverandre. Jeg ønsker meg at jenter også skal snakke litt for høyt, mene noe litt for høyt. Hvis vi åpner opp for at jenter roer litt ned på backingen (det høres jo også ut som en litt rar ting å be om), så tror jeg at det kunne åpne opp for noe fint. Ettersom man ikke bare kaster ball til hverandre, oppstår det kanskje mindre jatting og mer motstand. Det er ikke det at jeg ikke tror at jenter kan tenke selv. Virkelig ikke. Jeg tror bare det er mindre kultur/høyere terskel for å uttrykke det og tørre å risikere litt motstand. Født sånn eller blitt sånn, høna eller egget.

Okei, men da har vi gjort unna garderobepraten (bør ikke forveksles med «locker room talk»), og kommet oss ut i bassenget.

Vi krysser hverandre lengde etter lengde. Frem og tilbake. Frem og tilbake. Jeg får med meg små brøkdeler av diverse samtaler. Jeg observerer dem svømmende, skulder ved skulder. Stående inntil bassengkanten, skulder ved skulder. En skulder å gråte på. Eller en skulder å klage til. Badevakten, de flislagte veggene, og jeg blir innlemmet i at Jente 1 tilbragte søndagen med å se på netflix i stedet for å lese om John B Watson. Jente 2 forsikrer henne om at hun heller ikke har lest. Nok. De rister begge på hodet og tar en runde til.

 

Men vi nærmer oss sluttfasen, og vi følger lyden av bare føtter mot våte fliser. Det er nemlig i badstuen det virkelig begynner å bli hett (høhø). Det er dette man har jobbet seg opp mot. Vasket bort lag med tvil, lenge for lengde. Sannhetens time er kommet. Vi befinner oss ikke lenger i det skarpe vårlyset gjennom vinduene, men har klatret inn i den lune varmen til badstuen. De tar av badedrakten, sammen. Henter de tørre håndklærne, sammen. Og setter seg sammen på den nederste trebenken.

Jeg sitter på den høyeste benken, et nivå over de andre, og blir selvfølgelig innlemmet i denne private sfæren.

I takt med at vi alle blir rødere og rødere i fjeset, avdekkes en historie. Det er bare alltid en gutt. Og det er aldri en bra gutt. Dette er greie, flinke, hyggelige jenter. Men guttene er alltid en skuffelse. Og venninnene er alltid der til å støtte dem gjennom dette. Det er jo flott det, men jeg oppfatter likevel denne backe-kulturen som relativt lite fruktbar. Venninnen sitter med hodet på skakke. Nikker forståelsesfullt. Og Jente 1 kan gå ut døra litt mer beroliget, uten egentlig å ha fått utfordret en eneste tanke og dermed få mulighet til å se annerledes på ting. Bevegelse, eller fremdrift, oppstår ved brytning.   

Da jeg skrev dette tok jeg meg selv i å tenke at jeg kanskje burde la vær. I ren og skjær frykt for å stikke meg frem. Så det kan jo hende jeg er helt på jordet, men da håper jeg i hvert fall at noen kan si i fra om det istedenfor å bare jatte med.

En kommentar om “Jentastemning | Jenny H. Trømborg

  1. Bra skrevet. Kanskje ser vi en ny type jente rising 😉 Progress please! Det begynner på universitetsbiblioteket 🙂

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s