Tre bokanbefalinger!

La oss ta en pause fra bokanmeldelsene som er så preget av kritikernes egen selvhevdelse. Tre litteraturstudenter skriver om bøkene som opptar dem!

 


Markus Bang: En trist og dum historie 
av Thure Erik Lund (2011)


Å lese Thure Erik Lund kan føles som å kave i et nett av mening. Plutselig løsner det i noe enhetlig, i retning. Et uforklarlig mønster, som om ubrukte nervebaner aktiveres. Og så passerer det, man mister tråden og finner seg igjen i et velartikulert kaos.

Eugen Hanssen, jeg-forteller og hovedkarakter i En trist og dum historie, samler på alle slags rare artefakter og merkverdigheter, og bygger til slutt et gigantisk museum ved gårdsbruket sitt hvor han stiller ut alt han har samlet opp igjennom årene. Da museet hans endelig er klart for å motta besøkende, får Eugen beskjed om at det ikke kan åpnes. Det er ikke trygt, forskriftene tillater det ikke. Han har ikke bygd handicaptoalett. Eller rampe til rullestol. Ikke engang et ordentlig ventilasjonsanlegg har han installert. Eugen tar det dypt personlig, og ser det hele som det endelige beviset på samlermiljøets utfrysning av ham.

En trist og dum historie er en innviklet fortelling om en mann som er fanget i sine egne eksentriske forklaringer av virkeligheten, og som snubler inn i de svarteste abstrakter, gang etter gang. Det er sprengende innbitt prosa lagt i munnen på en mann som føler seg latterliggjort og misforstått av samtiden sin, og som halvhjertet forsøker å nærme seg det alminnelige menneskelige alvor. I prosessen parodierer Lund alt og alle, inkludert seg selv og sin egen eksentrisitet.

Allegorien til Thure Erik Lunds eget forfatterskap er tydelig. Og ikke minst til den litterære offentligheten anno 2011. I mediene kritiseres Eugen for sin mangel på menneskelighet, for sin galskap og gigantomani. Han besøker Tromholtbrødrenes samling i Arendal. Her vektlegges det pinlige og det emosjonelle, det private. I inngangen på samlingen har de stilt ut et menneskehjerte i en monter (ringer det en bjelle?). Eugen blir imponert, men også irritert. Slik er den virkelige virkeligheten der ute, bemerker han, meningsløs og uten noen underliggende struktur, “… hvis man først befinner seg innenfor en realistisk framstillingsform, og vil presentere en seriøs samling, og ikke ønsker å lage et drømmeland, eller har religiøse anfektelser”. Han skjønner at dette vil få følger for hans egen samling, og flykter ut en nødutgang som han lar stå ulåst igjen bak seg. Det slår ham at det vel er bare han som kunne ha funnet denne hemmelige døren. Jeg har frekkhetens nådegave, slår han fast. Det har han til felles med forfatteren. En nydelig spikeren-på-hodet frekkhet.

Johanna Holt Kleive: Reisen til nattens ende av Louis-Ferdinand Céline (1932)

Jeg har alltid hatt sansen for bekmørke romaner. Louis-Ferdinand Célines reisen til nattens ende (1932) er kanskje den mørkeste av dem. Første gang jeg leste den, fikk jeg en solid knock out. Jeg ble fullstendig skjelven, og måtte vente noen måneder før jeg kunne røre ved den igjen.

Reisen til nattens ende er en bearbeiding av traumatiske erfaringer fra verdenskrigen og andre mørke sider fra datidens realiteter. Her er traumer, sykdom, død, sorg, fattigdom og vold i skjønn forening. Man kan liksom se for seg Céline der han klør i fingrene etter å piske verden opp som en snurrebass! Rundt og rundt og rundt, til det svimler for oss! Rundt og rundt og rundt, til vi ikke holder det ut lenger! «Er dere døve og blinde?» virker det som forfatteren spør verden og dens trege, narkotiserte borgere. Visst pågår slaktningen for fullt – men ingen reagerer! Visst er overskriftene fulle av tragedier – men hvor er tårene! Visst går det til pokker – men vi gir blaffen. Verden er pill råtten, «det fins ikke noe mysterium lenger. Denslags tåpeligheter er vi ferdige med. At man har levd til nå, betyr at man har spist opp det man hadde av poesi. Livet er bare blåbær.» Her er bare nakne skjeletter, absolutt tomhet, og «likevel ventes det av deg at du skal elske denne tomheten, forsvare den og få den til å bevege seg som om den virkelig var levende.»

Og som med bekmørke romaner flest: Du vet ikke om du skal le eller grine. For kanskje er det som Kierkegaard skriver et sted: Der ironikeren stopper med å gjøre narr, ser humoristen tilværelsens paradoks …

«Kameratene mine var ikke særlig flinke til å uttrykke seg. De sa praktisk talt ikke et ord i det hele tatt. De var vernepliktige fra tjukkeste Bretagne, og det lille de visste, hadde de ikke lært på skolen, men i det millitære. Akkurat denne kvelden hadde jeg forsøkt å konversere med ham som red ved siden av meg. – Keruzon, het han – om landsbyen Barbagny.
– Hør her, Keruzon, sa jeg. – Dette er Ardenne, som du vel vet … Kan du skimte noe langt der borte? Jeg for min del ser ikke det bøss …
– Det er svart som et rasshøl, svarte Keruzon, og det var nok for meg.»


William S. Mørch: 
Kokoro av Natsume Sōseki (1914)

Glem Haruki Murakami, enhver person med en liten weeaboo i sjela burde starte sine favntak med moderne japansk litteratur her.

Jeg har ingen favoritt bok, eller favoritt film, eller favoritt videospill (men jeg har et favoritt album). Jeg er generelt litt i mot å ha en favoritt, et enkelt verk som du setter over alt annet. Så da anbefaler jeg en roman som jeg setter høyt, uten at jeg kan si at det er min favoritt. Romanen er en som sannsynligvis færre nordmenn har lest, av en forfatter sannsynligvis færre nordmenn har hørt om. En vanlig innvendig mot pensum på litteraturvitenskap (og andre studier) er at vi er leser for mye vestlig, og det er gode argumenter både for og i mot på begge sider, uten at jeg skal gå inn på det her. Derfor har jeg valgt en bok som faller litt utenfor vår vanlige kulturelle ramme, men som ikke er totalt obskur heller.

Kokoro (det japanske ordet for hjerte) er Natsume Sōsekis (1867-1916) mest kjente roman. Den introduserte det japanske folket for en vestlig inspirert skrivekunst, og er samtidig en av de romanene som introduserte vesten for moderne japansk litteratur. Sōseki studerte blant annet to år ved University College London, og var ”Japan’s first Japanese English literary scholar”, som har satt sitt preg på forfatterskapet hans.

I Kokoro følger vi det nære, men utfordrende vennskapet mellom en student og læremesteren hans som simpelthen kalles Sensei. Sōseki nærmer seg her kjernen av mannlige vennskapsforhold, men også melankoli, ensomhet og den moderne verdens fremmedgjørende egenskaper. Bakteppet for handlingen er en tid i Japan, hvor landet er i ferd med å bryte ut av sin isolasjonisme med Keiser Meijis død og ta del i den moderne verden, fortellingen vi får være vitner til kan således leses som et mikrokosmos for denne utviklingen.

Romanen vil innen en vestlig idéhistorisk ramme gjerne plasseres innen den modernistiske tradisjonen, både i henhold til stil og tematikk.

Jeg skulle gjerne skrevet mer om denne romanen, men forsøker å holde meg innenfor formatet, så om noen lurer på noe eller har lest den og vil slå av en prat bare send meg en mail.

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s