Ukens bokanbefalinger!

Ny uke, nye bokanbefalinger! Litteraturstudentene Jon Martin Perander og Joakim Randa Berthelsen skriver om bøkene som opptar dem.

Jon Martin Perander: Salammbô av Gustave Flaubert (1862)

Jeg vil anbefale alle å lese Salammbô, romanen Gustave Flaubert skrev etter utgivelsen av Madame Bovary. Salammbôs motiv ligger like fjernt fra sin forgjengers i tid som i rom: Det antikke Kartago, så fremmed for alle samtidige tendenser at det ikke kunne bli noe annet enn et estetistisk mesterverk. Romanens resepsjon forteller dog en annen historie. Litteraturkritiker og Flauberts samtidige, Charles-Augustin Sainte-Beuve, nektet for at romanen fordret noen som helst historisk interesse. Tilsvarende ble den lagt fram av Georg Lukacs som kroneksempelet på en mislykket historisk roman. Walter Benjamin mente på sin side at romanforfatteren måtte ha lidt av akedia – denne barokkens dødssynd hvori sjelen resignerer fra ethvert livets anliggende.


Romanen handler om leiesoldatenes krig 240-238 f.kr. (Sainte-Beuve: «Cette guerre perdue») der en leiesoldathær gjorde opprør mot det kartaginske herredømmet. Den handler også om den unge kartaginske piken Salammbô og hennes mystisk-erotiske forhold til leiesoldaten Mathô. Det er det hele. Romanens storhet ligger derimot i avgrunnen som skiller disse to nivåene: Mens det historiske innholdet tynges ned av mengden grusomme detaljer, forsvinner kjærlighetsfortellingen inn i en mytologisk tåke. Ingenting, hverken leiesoldatenes beleiringsmaskiner eller månegudinnens røkelser, er i stand til å si oss noen ting som helst. Det vi sitter igjen med er ren orientalistisk materie, som i sin fylde ligner den kartaginske overklassens dekadente sjeler og elefantsyke kropper. En materie som aldri velter frem slik som i romanens beryktede 13. kapittel: «Moloch», der krigsstrategi og rituell ekstase inngår i en umenneskelig syntese.

 

Joakim Randa Berthelsen: Ulysses av James Joyce (1922)

Da freden endelig hadde senket seg over Nygårdshøyden og både studenter og studiner endelig hadde funnet kveldens etterlengtede putero, kunne det grunnet usedvanlig lydbærende vindforhold ljome et latterstemt «satan i fitto!» fra Møllaren, over Sydneshaugen og hele veien ned til fotballpuben. Dette forbausende vulgære vindkast, hvis opprinnelse var lokalbefolkningen uvisst, satte okke som en støkk i både akademiske guder og såleslikkere.

– Hørte du det hersens bråket i går aftens?
– Ja, nå leser de visst Joyce nede i Welhavensgate igjen!
– Gud bevare meg vel! Hvilken glede finnes det i slike kryptiske vulgariteter?

Ja, det er sannelig et betimelig spørsmål. Det finnes nemlig dem som kan lese hele (eller som oftest litt under halve) Ulysses av James Joyce uten å så mye som fnise. Ikke en kjeklete latter, ikke et oksygenkvalt fnis, ei heller buldrende bjeffing eller latterens vulgære bris! Der sitter de, tørrpinnene! Mer opptatt av romanens intrikate nettverk av referanser; de obskure spor av det greske, tyske og gæliske! Humoren er, og forblir, en underkommunisert styrke ved Joyce sitt forfatterskap. Vittighetene fremtrer på mange ulike vis. Noen ganger gjennom storslåtte goethske iscenesettelser i horestrøk, andre ganger gjennom fnisefremkallende uovertruffen språklig briljans. Et godt eksempel på dette er denne skildringen av Leopold Bloom som setter seg ned for å gjøre sitt fornødende og lese et annenrangs tidsskrift: «Asquat on the cuckstool he folded out his paper turning its pages over on his bared knees. Something new and easy. No great hurry. Keep it a bit», hvorpå det hele utvikler seg til en noe spesiell balansekunst av lese og presserytme:

«Quietly he read, restraining himself, the first column and, yielding but resisting, began the second. Midway, his last resistance yielding, he allowed his bowels to ease themselves quietly as he read […] Hope it’s not too big bring on the piles again. No, just right. So. Ah! Costive one tabloid of cascara sagrada. Life might be so»

Dette er noe av det morsomste og vakreste som er skrevet om hemoroidefrykt. Joyce skal, etter sigende, ha holdt sin kone våken om natten grunnet intens fnising fra arbeidsværelset da han skrev romanen. Mer informasjon trenger ikke mine likesinnede.

PS: En kan ikke ha en littvit-blogg uten at en eller annen pretensiøs HF-gutt går hen og anbefaler Ulysses. Det hører med.

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s