En kaffe med Kaja Gunnufsen!

På Wikipedia står det at Kaja Gunnufsen er en «norsk sanger og låtskriver fra Ås. Hun har fått mye offentlig oppmerksomhet for sine utleverende og personlige tekster.» Litt lenger ned på siden nevnes det også at hun ble nominert som tekstforfatter under Spellemannsprisen 2016. Kaja trodde selv at hun skulle bli lektor i nordisk og «satset» egentlig aldri på musikken.

Ok, Hva slags forhold har du til skriving, har det alltid falt deg naturlig?

Nei, eller det falt meg ganske naturlig da jeg begynte med det, for da var det bare en intuitiv lyst. Det å skrive dikt og sånn var vel på videregående. Jeg hadde skrevet litt låter før det men det var gjerne på engelsk og da var jeg ikke noe bevist på skriving. Da bare skrev jeg en tekst fordi man måtte ha det til en sang. Men så byttet det. Jeg ble mer opptatt av tekst enn å lage en melodi. Dette var vel på videregående, og da var det veldig intuitivt å begynne. Men etter hvert har jeg hatt faser der det har gått opp og ned, hvor det ikke alltid har kommet så lett til meg. Jeg er vel litt inni en sånn fase nå. Men jeg blir ikke stressa av det, for nå har jeg lært meg at det går over.

Men det er musikk du driver med selv om du er inni en sånn fase nå?

Ja, eller jeg har også en tretti prosent stilling som prosjektleder for unge jenter som spiller i band, borte på blå, men det er jo bare hyggelig.

Hvordan har overgangen fra å skrive tekster for gøy til å utgi forløpet seg?

Det har kanskje vært det som har vært litt min utfordring at jeg aldri helt hadde det skifte. Det var bare for gøy, det var dagboknotater, også lagde jeg bare noen sanger, spilte litt på nach og litt for venninner, også fikk jeg en idé om at jeg skal spille en konsert også ble det til mer. Men underveis ble det jo litt et problem at de tekstene som ikke var sensurert overhode ble noe som skulle være allemannseie. Det har gått overraskende bra, fordi jeg har utlevert meg selv mest og det kan ingen ta meg på. Jeg har likevel fått noen sinte meldinger fra gutter som tror det er dem, men jeg har jo aldri drevet noe «Knausgård-opplegg», og utlevert navn. Jeg tok vel egentlig aldri stilling til at nå skal jeg satse, og at jeg dermed måtte legge om skrivestilen.  Men jeg har sikkert gjort det litt ufrivillig, blitt litt mer moderat, og det er egentlig utrolig kjipt. Jeg synes jo det var morsommere før da jeg bare ga fullstendig faen.

…så det har aldri vært et bevisst valg å satse på skrivingen og musikken?

Nei, jeg har jo søkt meg inn på nytt studie på Blindern hvert år, og tatt perm. Jeg ville ha det som hobby, eller så blir det noe jo helt annet. Jeg har egentlig aldri vært så veldig ambisiøs med musikken min, annet enn at jeg synes det har vært veldig gøy når ting har skjedd.

Hvordan jobber du når det kommer til skriveprosess: setter du deg ned med intensjonen om å skrive noe eller må du utforme en idé i tankene først?

Før var det bare når jeg hadde lyst, for da hadde jeg så mye tid til å sitte på cafe og være destruktiv. Nå har jeg vel gjort det mer til en jobb. Jeg har satt meg ned med en plan om at i løpet av disse to timene skal jeg skrive ferdig denne teksten. Egentlig hater jeg det litt, men man kan ikke alltid vente på at inspirasjonen skal hoppe ned i fanget. Sluttproduktet ble jo like ektefølt, selv om det kom frem gjennom en annen prosess. Jeg har heller ikke mulighet til å oppsøke det som inspirerte meg før, ofte var det nemlig ved å kjenne på det å være utenfor. Rett og slett å oppsøke den følelsen. Jeg dro til og med til Stockholm en uke alene for å kjenne på at jeg var utenfor og rar. Det samme var vel egentlig da jeg bodde i København, og Lofoten et halvt år etter det. Før søkte jeg vel det for å trigge noe. I dag må jeg jobbe mer med rammer, siden jeg har fått barn.

Har du noen gang bevisst tenkt gjennom hvordan du har lyst til å skrive?

Jeg leste Dag Solstad på videregående, og bare elsket han. Sånn man bare kan når man er 17 år og blir helt opphengt, nesten litt fangirl. Også begynte jeg å skrive på norsk, det var vel da jeg begynte med den nødrims-greia mi. Og jeg har vel på godt og vondt ikke utviklet meg så mye vekk fra det, haha.

Du holder på å lage nytt album nå?

Ja, det bare går litt treigt. Før så stilte jeg ikke noen krav, men nå vil jeg at det skal bli veldig veldig bra samtidig som jeg ville holde det hobby-aktig.

Du vil altså holde det litt low-key. Du skriver jo i tillegg om relativt hverdagsrelaterte, nære ting. Er målet å utrette/forandre noe eller kun å bekjenne?

Dette er en veldig åpenlys ting å si, men jeg husker jo da jeg begynte å skrive på norsk at jeg tenkte en del på at jeg var lei av det perfekte, gamle jenteidealet. Det har jo forandret seg veldig mye nå de siste årene, men for ti år siden da jeg begynte å skrive var det ikke så veldig mange jenter som viste frem noe annet. Jeg tror det lå litt i underbevisstheten min, at jeg hadde et behov for ikke å pynte på noe. Så kanskje det er det jeg vil, vise at det er lov. Ellers gikk jeg på musikklinja på Videregående, og der var det veldig fokus på individualisme og prestasjoner.  Alle skulle vise seg frem med ti minutter lange jazz fusion gitarsoloer. Så til sammen tror jeg det har preget tekstene mine, at jeg har blitt litt anti-prestasjon.

Klassisk spørsmål: hvem eller hva inspirer deg?

Hm, som jeg sa i stad så var Dag Solstad en veldig tekstlig åpenbaring, også var jeg veldigglad i Neil Young fordi han skrev så enkle låter. Han hadde tre akkordslåter som traff meg veldig, så da tenkte jeg vel litt at alle kan klare det. Han gjorde meg vel litt bevisst på at det kan være fint å gjøre ting enkelt. Ellers blir jeg inspirert de få gangene jeg finner en bok som virkelig treffer meg. Gjerne lyrikk egentlig: Tor Ulven, Jan Erik Vold for eksempel. Av de som holder på nå liker jeg godt Bård Torgersen og Fredrik Høyer. Lyrikk passer meg bra siden jeg er litt utålmodig. Jeg liker at man bare kan plukke opp boka og lese to dikt, komme rett inn i den stemningen og få masse ut av det.

Er det dette du ser for deg at du skal drive med (resten av livet)?

Nei, haha. Men jeg har egentlig aldri sett det for meg. Jeg har aldri hatt noen plan med noe jeg har gjort. Sånn sett har det jo vært skikkelig flaks at det ble noe med musikken, ellers aner jeg ikke hva jeg hadde gjort. Jeg tviler så fort på alt annet. Men jeg tenker at så lenge jeg føler at jeg har noe å melde og noen har lyst til å høre på det så skal jeg gjøre det.

Hva er du mest fornøyd med, sånn alt i alt?

En sang som heter alt, den er ganske enkel og rett frem. Også liker jeg stemningen i den. Den har også tålt tidens tann, så jeg kan synge den uten å bli flau i motsetning til noen andre sanger. Jeg synger jo hashtag i en annen sang, det ville jeg kanskje ikke gjort nå. Men jeg var jo tjuetre, og det var veldig inn haha. Det er vel faren ved å skrive om veldig dagsaktuelle ting. En annen ting jeg er stolt av, litt i tråd med det vi snakket om i stad med skriveprosess, er det andre albumet mitt. Da hadde jeg akkurat vært i mammaperm, og ikke skrevet noe ettersom det var så mye som skjedde og måtte prosesseres. Men etter det satte jeg meg ned og skrev de ti sangene på en måned og fikk gitt ut albumet et halvt år etter. Ellers, nå blir det veldig mye selvskryt da, men i starten da jeg begynte å få litt publikum var det jo veldig mange som ikke helt forstå det jeg drev med. Så jeg er egentlig litt stolt av at jeg ikke lot det gå mer inn på meg.

tekst: Jenny H. Trømborg

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s