SJKLOVSKIJ ANNO 2018

Litteraturteoretikeren Sjklovskij publiserte i 1916 artikkelen «Kunsten som grep» der han redegjør for sin teori om språkets automatisering, som påvirker kunsten og til syvende og sist: livet selv. I 2018 tror jeg det er viktig å ta opp igjen fenomenet automatisering, og kanskje legge ned mobilen.

Sjklovskijs litteraturteori forholdt seg stort sett til nettopp litteraturen. Men den omfavnet også kunsten, og på sett og vis selve livet. I korte trekk gikk filosofien ut på at språket er bygget opp på en slik måte at det skal kommunisere mest mulig effektivt og være mest mulig energibesparende. Dette innebærer at oppmerksomheten, persepsjonen ikke behøver å registrere alt. Det oppstår dermed automatisering, noen koblinger gjennomføres ubevisst. Vi sparer persepsjonen og sansene. Dette var primært knyttet til språket, men han illustrerer også hvordan det vanemessige med disse prosessene kan overføres til livet ved et eksempel:

Jeg drev og tørket støv i værelset mitt, og da jeg på min rundgang kom til sofaen, kunne jeg ikke huske om jeg hadde tørket av den eller ikke. Da disse bevegelsene er vanemessige og ubevisste, kunne jeg ikke komme på det og følte at det nå var umulig å huske det. Følgelig – hvis jeg allerede hadde tørket støv av sofaen og hadde glemt det, dvs. hvis jeg hadde handlet ubevisst – så var det jevngodt med at det ikke hadde skjedd. Hvis noen bevisst hadde iakttatt meg, ville han kunne rekonstruere min handling. Men hvis ingen hadde sett det, eller en eller annen hadde sett det, men bare ubevisst; hvis det hele det kompliserte liv hos mange mennesker forløper ubevisst, da er det som om dette liv aldri har eksistert (Opptegnelse i Leo Tolstojs dagbok 29. februar 1897, Nikolskoe.)

Dette er sakens kjerne.

Jeg tror vi handler mer og mer i det ubevisste. Dette er sikkert igjen en konsekvens av automatisering og økonomisering, ettersom vi blir utsatt for konstant stimuli har vi ikke kapasitet til å være oppmerksomme, og bevisste på alt hele tiden. Vi sparer oppmerksomheten, og fordeler den utover, litt etter litt med det resultat at ingenting får den oppmerksomheten det egentlig fortjener. Den oppmerksomheten det kreves for at vi skal få det med oss. Dermed blir alle situasjoner i livet en del av det ubevisste, og hva er det egentlig igjen da?

For eksempel, for noen uker siden var jeg på et vors (snikskryt: ja, jeg kommer meg ut), der en lignende diskusjon oppsto. Det viste seg nemlig at cirka halvparten alltid sovnet til podcast. Hvis vi går ut ifra at dette var et relativt representativt utvalg vil det med andre ord si at det er ganske mange om trenger denne stimulien for å sovne. Det å ha det helt stille, og faktisk la tankene flyte, har blitt så uvant at det nærmest blir ubehagelig. Roen skaper uro.

En som ikke tilhørte må-høre-på-podcast-for-å-sovne-gruppen viste frem mobilen sin: en gammel nokia (veldig hipp fyr) og forklarte at ved å anskaffe seg denne unngikk han hele problematikken.

Vi ble sittende og diskutere fordeler og ulemper en liten stund.

Jeg var på nippet til å synes at det var en god ide inntil det slo meg: musikk. Hva med musikk?!? Og han trakk på skuldrene og forklarte at det var noe han savnet mest men ja, han beveget seg faktisk rundt uten musikk i det daglige. Dette har faktisk blitt en så integrert del av meg at jeg ikke egentlig kan se for meg å gå til skolen uten musikk, å handle uten musikk eller, som tidligere nevnt: sovne uten lyd. Han fortalte videre at en av de mest bemerkelsesverdige forandringene han hadde lagt merke til oppsto på joggetur. Å løpe i skogen uten å ha med seg en form for teknisk duppeditt. I starten var det veldig uvant, men etter hvert ble han mer og mer vant til det og tok seg selv i at hjernen underholdt seg selv. Han fikk rett og slett en mengde nye ideer (som han tok seg i å gjerne skulle skrevet ned på mobilen haha), ettersom hjernen fikk pusterom og kun hadde naturlige, ikke-overdøvende lyder rundt seg. Uten å høres ut som en lev i øyeblikket/grip dagen-klisje, så tror jeg faktisk dette er ganske viktig. Jeg tar nemlig meg selv i å konstant stimulere og distrahere meg selv, helt automatisk sjekker jeg mobilen uten egentlig å få med meg noe som helst. Hverken av det som foregår på mobilen eller rundt meg.

Kreativitet oppstår i tomrommet og det er nesten litt dårlig gjort å ikke unne oss det. Å la kroppen og hjernen jobbe for seg selv uforstyrret, sånn den egentlig skal, uten å forvrenge og forhindre persepsjonen og sansene.

Statens kunstutstilling, høstutstillingen: Double-dealing I (2018) fotografi av Geir Moseid

Uten å sanse, persepere og ta inn over oss litteraturen, kunsten og verden rundt oss går i følge Sjkolvskij «livet tapt og blir til intet», og det kan jeg i grunn være ganske enig i.

tekst: Jenny H. Trømborg

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s