KENNETH MOE OM DET Å SKRIVE

Kenneth Moe vant Tarjei Vesaas debutantpris i 2015 for boken Rastløs. Han skriver nå på et nytt prosjekt og har i den anledning skrevet litt om det å skrive.
Bilderesultat for kenneth moe
J: Du nevnte at du skrev på et nytt prosjekt, har du lyst til å fortelle litt om det?
K: De siste to årene har jeg lest og notert veldig mye og vært veldig frem og tilbake på om notatene er til essays, en sjangerroman (såkalt weird fiction) eller en slags filosofisk dagbok. Jeg har forsøkt å holde meg åpen og bare notere, samtidig som jeg vel generelt sett er ganske dårlig på å holde meg åpen for ting. Ikke å vite er ganske stressende for meg. Og det kan være både en fordel og ulempe når man skriver. En ulempe fordi — og dette gjorde jeg hele tiden da jeg var yngre og ikke hadde gitt ut noe — man velger prosjektet sitt for tidlig og forplikter seg til noe som ikke funker. Man merker det i at alt man skriver føles tvunget. En fordel fordi det samme stresset på en måte er den kreative impulsen, den som får en til å ville forme.
Så jeg er usikker på om jeg HAR et nytt prosjekt, men notatene klumper seg til på visse steder, hovedsakelig en sjangerroman og en filosofisk dagbok. Førstnevnte er for tidlig å si noe om, men den filosofiske dagboken ligner det jeg de siste par årene har publisert i Bokvennen Litterær Avis. Det er kort sagt en dagbok hvor jeg prøver å gi form til indre formløshet (kaos, uro). Jeg skriver den for å bli voksen og for den intellektuell dannelsens skyld. Også for å lære meg å leve med mitt eget begrensede intellekt. Dagboken er nok hovedprosjektet, og ligner det jeg har gitt ut tidligere, mens romanen er et forsøk på noe helt annet. Derfor jobber jeg nokså bedagelig med den. Ingenting skal tvinges frem der. Altfor mange romaner — de fleste vil jeg si — fremstår tvungne. Det er også en grunn til at jeg er så skeptisk til fiksjon. Sjelden leser jeg en roman eller novelle og tenker at alt i teksten er akkurat som det skal og må være. Jeg gjenleste Kafkas Forvandlingen nylig og den er et godt eksempel på en idé skrevet frem med indre nødvendighet og en helt egen logikk. Jeg leste også nylig The Annotated Lolita og hadde samme opplevelse. Alfred Appels fotnoter til Nabokov styrket opplevelsen for min del. Nabokov, som for øvrig hatet litterære dagbøker, blir liksom virkelighetslitteratur når man får innsyn i prosessen bak. Det beste av to verdener. Nå leser jeg The Annotated Alice.
J: Hva slags forhold har du til det å skrive: er du av den typen som venter på inspirasjon eller jobber rutinemessig?
K: Ingen av delene. Jeg venter ikke, for jeg noterer hele tiden. Notatene tar oftest utgangspunkt i umiddelbare bekymringer og irritasjoner. Jeg forsøker alltid å skrive eller lese meg ut av mentale uvaner. Man hekter seg på de litterære, filosofiske og vitenskapelige tradisjonene i håp om hjelp. Det er også en slags dialektikk mellom lek og alvor inni bildet, som jeg nok ikke helt overskuer. I Rastløs for eksempel, tror jeg ikke det finnes en eneste setning som ikke er både oppriktig og ironisk samtidig. Jeg er veldig fascinert av hvordan man leker seg til alvor. Skriving er et spesielt eksempel på det. Det kan være veldig gøy å skrive pessimistisk og bare klage, men hva er virkningen av det på sikt? Imot Sæterbakken handler i stor grad om hvordan en litterær lek med det mørke kan føre til alvorlig mørke. Jeg vet ikke om det var det som skjedde med ham, men jeg fryktet at det skulle skje med meg. Så jeg skrev boken i selvforsvar.
Jeg har prøvd et halvt liv på å etablere rutiner. På tide å slutte å prøve? De kommer og går. De oppstår av seg selv og varer noen dager. Alt flyter utover. Jeg håper noe bra kan oppstå av ikke å prøve så hardt. En litt taoistisk fremgangsmåte. Andre ville sagt «latsabb». Men jeg leser og skriver hver dag, så det er vel greit. Av og til tenker jeg at poenget med rutiner ikke er for å jobbe mer, men for å jobbe mindre. Ikke bli arbeidsnarkoman. Jeg burde bli flinkere til å sette av tid til å gjøre ingenting.
J: Du har selv så vidt jeg har funnet ut, gått på tre ulike skriveskoler (Bergen, Bø og Nansenskolen), har dette vært essensielt i forhold til ditt forfatterskap eller kan ikke det å skrive læres?
K: Jeg kan takke skriveskolene for alt jeg har nå — men hvem vet hva jeg hadde hatt uten dem? Ingenting? Noe mye bedre? Sånt vet man ikke. Det viktigste var skrivetiden. Og et par veldig forskjellige lærere (Stig Sæterbakken, Kyrre Andreassen) som lærte meg mye. Og det å være omringet av andre som skriver. På godt og vondt selvfølgelig. Man blir jo kjent med folk. Ikke i kynisk forstand: man får venner og venner hjelper hverandre. Jeg angrer ikke.
J…og hva var det viktigste du lærte der?
K: At folk har veldig forskjellige meninger om hva og hvordan og hvorfor. At man må krangle med læreren. Det med å drepe Buddha når du møter ham: aldri tro at et annet menneskes måte er din måte. Et av mine favorittsitater: «The Buddha’s enlightenment solved the Buddha’s problem, now you solve yours.» Man lærer like mye av de man er uenige med, som av de som har akkurat det svaret du leter etter. Lærere og medelever — og senere redaktører — er fødselshjelpere og ikke fedre til det du skriver.
J: Hvorfor skriver du, og hva har du ofret for å kunne drive med det?
K: «Hvorfor?» er et farlig spørsmål. Burde man ikke heller vært ingeniør eller klimaaktivist? Jeg skriver fordi det var en lek som ble til alvor. Nå er det det eneste jeg kan. Mange forfattere klager på det: «Det er det eneste jeg kan!» Og så sliter de med å se verdien av denne upraktiske ferdigheten. Men litteratur er langt fra upraktisk. Det er en form for retorikk. Man beskriver verden på mer eller mindre overbevisende måter. Hvordan kan det ikke ha en virkning? «Kunst for kunstens skyld» er en ønskedrøm. Jeg tenker nok mer pragmatisk enn idealistisk om litteraturen. Hvorfor skrive? Man har visse anlegg og interesser som motiverer i en viss retning, og så må man prøve å gi evnene man har utviklet best mulig retning. Forsøket er alt. Det er veldig lite hokus pokus involvert. Veldig lite grunnlag for den typen eksistensielle kvaler for eksempel Rastløs handlet om. Ikke for å trekke den tilbake. Jeg er stolt av Rastløs og tror den gjorde jobben sin for min del.
«Ofret» høres også farlig ut. Jeg «ofret» det sosiale gjennom tjueårene. Brydde meg bare om å skrive. Jeg «ofret» en skikkelig utdannelse, en såkalt karriere og det som følger med en karriere: penger, reiser, moro. Håper jeg får litt mer penger etter hvert. De skal nok i så fall investeres i en god familie. Men hvem vet. Det nytter ikke tenke sånn. Jeg sitter i et rom fullt av bøker jeg vil lese, med hodet fullt av tanker jeg vil tenke videre. Man håper selvfølgelig det gir avkastning, men det er ikke derfor man gjør det. Å velge et middelklasseliv fremfor dette ville føltes som et større offer. Drømmen er så klart å ha begge deler på sine egne premisser.
J: Hva inspirerer deg: er det utelukkende selvopplevde hendelser?
K: Men hva er det som ikke er selvopplevd? Hvis man skriver en fantasyroman, så har man selv opplevd å se for seg denne verdenen. Hvis man skriver en roman om syriske flyktninger, så har man selv blitt grepet av disse skjebnene. Selvopplevde hendelser spiller en liten rolle i det jeg skriver. Livet har alltid kjedet meg på handlingsplanet. Det er ikke hendelsene i seg selv, men virkningen de har. En psykiater ville kanskje kalt meg dystymisk eller mildt tvangslidende. Prinsesse Märtha ville sikkert kalt meg høysensitiv. Selv er jeg nesten like skeptisk til det første som til det siste. Og det hjelper ikke at psykiaterne har mer empiri. Tvert om. For tverrsnittet av menneskelig lykke er ikke min lykke. Og det inspirerer meg: min og din lykke. Forsøkene våre på å leve gode liv. Forsøkene på å følge den delfiske maksimen kjenn deg selv. Som for all del kan innebære fantasyverdener og som bør innebære omtanke for andre. Men det går altså via denne mystiske konstruksjonen vi kaller for selvet.
J: Jeg leste at Rastløs ble til ved at du egentlig var i gang med et annet prosjekt, men så banket livet på døren og plutselig lå det interessante i dagboknotatene dine. Hvordan skiller du mellom privatliv og litteraturen i ditt forfatterskap? (uten å dra opp igjen virkelighetslitteraturdebatten)
K: For det første er det mange ting jeg ikke ville offentliggjort. Jeg er overhodet ikke interessert i å utlevere meg selv eller andre mer enn nødvendig. Heller så lite som mulig. For det andre — og av samme grunn — forvrenger jeg ting før de offentliggjøres. Jeg forvrenger også for å underholde, for å være morsom eller for å vri følelser ut av materialet. Det har for min del aldri handlet om «å fortelle hele sannheten», men om å skrive på en måte som setter livet mitt i perspektiv. Jeg «bruker» ikke mitt eget liv når jeg skriver — som Espedal, Knausgård, osv — men skriver for å kunne leve og tenke bedre. Kjersti Skomsvolds Monstermenneske er et større forbinde sånn sett: «Jeg skriver for å bli menneske.» Eller Sheila Hetis roman hvis tittel sier alt: How Should A Person Be? Jeg vil sånn sett si jeg har et ganske normalt forhold til privat og offentlig, selv om jeg har skrevet om ting som onani, som de fleste gjør. Hva så? Rastløs trengte det. Det åpenbare trengte fleinsopp. Jeg hadde ikke videre lyst til å skrive om det heller, men fikk ikke ut tankene på en annen måte.
Det private er det jeg ikke trenger å si. Det vil si det meste.
Dessuten var jeg lenge før virkelighetsbølgen inspirert av Richard Rortys argumenter i Contingency, Irony, and Solidarity, om at man bør skille mellom private og offentlige prosjekter, for å unngå Nietzsche- og Heidegger-fella, hvor trangen til privat mening blir om til et offentlig helteprosjekt og illiberal politikk. En viktig del av å skrive om følelser har for meg alltid vært å begrense dem. Ikke reifisere, ikke politisere, ikke gjøre til Sannhet. Jeg kan være oppfarende, men så fort jeg roer meg, er jeg egentlig en klassisist og konservativ tørrpinn, like lite interessert i kunstnerisk som politisk revolusjon. Ekstremt raske teknologiske og kulturelle endringene de siste tjue årene — «i min levetid»; som det heter — truer skillet mellom privat og offentlig. La oss nyte det mens vi kan.
J: Hvordan går det egentlig, er det mulig å leve av forfatterrollen eller blir det klassisk cafejobbing ved siden av?
K: De siste to årene har jeg takk og lov hatt stipend fra Kulturrådet. Så jeg har kunnet leve og puste og til og med reise. Jeg har også anmeldt bøker for Aftenposten et drøyt år. Om stipendet ikke blir fornyet? Da blir det vel lagerjobbing igjen. Grøss! Når det gjelder arbeid, og særlig den norske arbeidslinja, er jeg ikke konservativ. Borgerlønn nå!
J: Og til slutt: topp tre bøker?
K: Den muntre vitenskapen av Nietzsche (hvis jeg skal velge ut bare én av bøkene hans), Montaignes essays og Emersons essays og forelesninger.
Intervju: Jenny H. Trømborg
Foto: Morgenbladet

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s