INTERVJU MED BLA-REDAKTØRENE

Bilde: Bokvennen Litterær Avis. Intervju: Jenny H. Trømborg

Bokvennen Litterær Avis ble etablert 1989 av Jan M. Claussen og er i dag Norges eneste litteraturavis med et opplag på 10 000.  Vi intervjuet de relativt ferske redaktørene Ulla Svalheim og Even Teistung om stillingen som redaktør og veien dit. 

J: Dere kommer så vidt jeg har forstått ganske rett fra studiene, hvordan har deres løp frem for å komme hit vært?

Ulla: Det stemmer. Jeg blei helt ferdig med masteroppgave og forsvar for denne i oktober, og hadde ei kort tid hvor jeg «bare» var frilans skribent og kritiker for BLA og Vårt Land, hovedsakelig. Da rakk jeg så vidt å kjenne ei uro bre seg, som vel fra tid til annen har vært velkjent for alle litteraturstudenter: Hva skal jeg egentlig leve av? Men det tok ikke lang tid før jeg fikk spørsmål om jeg kunne tenke meg å bli vikarierende redaktør i BLA, og det samme gjorde Even. Sånn sett kan du si at jobben dumpa ned i fanget på oss, og at vi har vært heldige. Men samtidig skjedde dette fordi vi begge hadde skrevet for blant annet BLA tidligere, og altså fått vist at vi har noe å komme med. At vi kjente hverandre godt fra studiene, og dermed visste at vi kunne samarbeide, var nok et stort pluss for oss. At det ikke var like vanskelig å få jobb som frykta, har vært veldig oppmuntrende. Nå har vi 50 % stilling hver, ut august, men håper på å kunne fortsette.

Redaktørene Ulla Svalheim og Even Teistung

Even: For egen del var jeg ferdig med masteren i juni, og egentlig fullstendig rådvill, men liksom ved en tilfeldighet fikk jeg en vikarstilling på Bislet bok, i første omgang kun for sommeren. Men akkurat denne sommeren var det stort frafall, så jeg ble etter hvert fast ansatt (i den grad det lar seg gjøre hos en liten bokhandel), og hadde dermed en levelig inntekt det neste semesteret. Tiden som ble til overs brukte jeg på å skrive: Hovedsakelig for BLA, hvor jeg allerede hadde skrevet et par tekster, men også i andre publikasjoner, som Klassekampen og Samtiden – og Bergenstidsskriftet Prosopopeia (!), alt ettersom om det åpna seg lommer og muligheter. I tillegg har jeg vært med i en håndfull redaksjoner: i tidsskriftet Mellom, for oversettelse og oversatt litteratur, og i Litteratur på Blå, som driver med arrangementer og samtaler. Da vinteren kom ble det imidlertid mindre jobb i bokhandelen, og bekymringene hva arbeid og inntekt angikk vokste, så da Ulla og jeg plutselig fikk redaktørtilbudet i fanget var det, ja, noe av et lykketreff. Og som Ulla sier: Jeg krysser fingrene for at vi får fortsette!

J: Nå har det en liten stund siden dere tok på dere redaktør-rollen. Hvordan går det med det, og lever det opp til forventningene?

Ulla: Jeg synes det har gått og går veldig bra! I og med at vi begge kommer så rett fra studiene, og ikke har hatt annet enn sidejobber tidligere, har det vært en bratt læringskurve på mange av de praktiske sidene ved jobben. Kanskje særlig fordi det ikke var så mye overlapp å snakke om mellom oss og den tidligere redaktøren. Men kjernen – å skrive, lese og redigere tekst – har vært velkjent for oss begge to. Jeg rakk aldri å tenke over hva slags forventninger jeg hadde til jobben, men det jeg veit, er at jeg trives godt. Det har vært hektisk, men det er veldig givende å få arbeide med tekst og ha redaksjonelt ansvar og mulighet til å gi form til ikke bare enkelttekster, som jeg har gjort som frilanser, men hele aviser.

Even: Det er vanskelig å si. På et vis hadde jeg forventa en slags sus-og-dus-tilværelse som redaktør (og det må sies: sånn er det også, ikke minst grunnet det gode samarbeidet med kollega Ulla), men det er jo mye arbeid, og om det tross alt er kjent for oss, så er seriøsiteten i det langt større – i alle fall føles det sånn. Men jeg trives, vi trives. Som Ulla skriver er det noe vesentlig i dette med å forme et helhetlig produkt, og ikke kun ens egne tekster: Å veie materialet både for seg og i sammenheng, å finne ut hva som er riktig og viktig, både for vår egen del og for BLAs rolle i det litterære landskapet. Ikke minst er det svært givende å se at avisa også når ut, at det finnes lesere og skribenter som følger med, bidrar, gir tilbakemeldinger – denslags bidrar ytterligere til at vi kan fortsette å forbedre BLA.

J: Hvordan ser en dag i redaktørstolen ut?

Even: De er sjeldent like, dagene! Siden BLA utkommer månedlig, kan vi snakke om en slags ukesinndeling: Noen uker er svært stille, de går til planlegging, idémyldring, mailing og logistiske ting; andre uker, nærmere deadline, kan det være tusen ting å gjøre, fra å gi tilbakemeldinger, korrekturlesing, diskutering av økonomi med forlagssjef Gunnar, hastesending av mailer, gjennomføring av intervjuer, kontinuerlig prat med Yokoland, som gjør layouten for oss, ogsåvidere. I tillegg er det sånn at neste avis som regel er godt i gang allerede før den aktuelle er ferdig trykket, så det er flytende overganger mellom de ulike modiene. Det eneste virkelig konsekvente er kaffedrikkinga, som pågår jevnt og trutt, dag ut, dag inn.

Ulla: Jeg drakk ikke kaffe før, men jeg drikker det nå.

J: Tips til andre litteraturstudenter?

Ulla: Engasjer dere i tidsskrifter eller andre studentforetak! Oppsøk skrivemuligheter! At jeg som masterstudent var med i bøygen har vært helt avgjørende for at jeg, i alle fall for nå, har jobb i BLA. Etter å ha vært redaktør for en utgave av bøygen (hvor Even bidro med en tekst!), blei jeg spurt av BLA om jeg kunne tenke meg å skrive for dem, og like etter spurte Vårt Land om det samme. Utgaven jeg var redaktør for handla om tro i litteraturen, men først i ettertid skjønte jeg at dette nummeret omtrent var som en lang jobbsøknad til Vårt Land å regne.

Samtidig synes jeg også det er et tips å engasjere seg i studiene. Som student fikk jeg ofte inntrykk av at folk mente at hvor godt du gjorde det, altså hvor mye du lærte og kunne i de ulike faga, nesten ikke spilte noen rolle sammenligna med erfaringa en får fra frivillig engasjement og praktisk erfaring, fra for eksempel studenttidsskrifter. Det kan godt hende det er noe i dette, men for meg har det hjulpet på pondusen, eller altså frimodigheta, å vite at jeg har noe faglig å komme med.

Even: Tidsskriftene er helt vesentlige! Da jeg studerte i Trondheim ble jeg med i tidsskriftet riss, som var for en grunnutdanning å regne: Der var jeg for første gang del av en redaksjon, og jeg husker jeg ble imponert over alvoret de innsendte tekstene ble møtt med, og alt arbeidet som ble lagt ned i å lage tidsskrift. Omtrent samtidig begynte jeg å skrive selv også: Først et par små tekster til eget tidsskrift, noe som, da disse ble tatt godt imot, ga meg guts nok til også å sende ut av byen – i første rekke til Prosopopeia, men etter hvert også til andre, som bøygen og Lasso i Oslo. Da jeg flytta til hovedstaden ble jeg også med i bøygen, og hadde et opphold som redaktør der (hvor Ulla bidro med en tekst til nummeret mitt, om essaysjangeren!).

Og jeg tror det er noe i dette, å delta i redaksjoner, grupper, foreninger: Der finnes rom til å diskutere, til å prøve ut egne tanker og meninger i et felles forum hvor hele hensikten nettopp er å tenke rundt litteraturen. Og samtidig: Skriv! Jeg har prøvd å skrive aktivt ved siden av studiene hele veien, bokanmeldelser, artikler, essays, både for skrivegledens skyld, og for å bli bedre til det. Underveis oppdaga jeg mye om min egen tenkning rundt skriving, noe jeg har hatt stor nytte av senere, både i arbeidet med masteren, og som redaktør i BLA.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s