IDA LØDEMEL TVEDT OM ESSAYSJANGEREN

Ida Lødemelt Tvedt ga i våres ut lang-essayet Marianegropen på Gyldendal. I denne undersøker hun blant annet begrepet hjemlighet: fra barndomshjemmet i loddefjord til diverse barer i New York. Like flytende som begrepet om det hjemlige er formen på dette lang-essayet, som inkluderer diverse akter av intervjuer, filosofiske resonnementer, og ulike former for «tråling». Hun kan fortelle meg at hun har oppgitt sitt faktiske bosted til fordel for å tråle gjennom Europa og lage en reisereportasje, og er forøvrig lei av «vandre-langs-en-vei-med-avstikkere-metaforen» som et bilde på essaysjangeren.

Intervju av Jenny Hallre Trømborg

Hvordan ble essay din sjanger?

Det bare ble sånn. Jeg dro til USA for å studere politikk og filosofi på The New School for Social Research. I løpet av mastergraden ble jeg opptatt av litterære tradisjoner som lot meg snakke om politikk, filosofi og litteratur fra ulike utprøvende amatør-perspektiv. Da mastergraden var fullført, søkte jeg meg inn på en MFA i kreativ skriving på Columbia. Mest fordi jeg ville bli i landet og trengte visum, men også fordi jeg ville fortsette ferden ut av det akademiske språket og inn i det litterære. Der fikk jeg vie tre år til kun å fordype meg i essayistiske tradisjoner. Etter å ha vært på Columbia en stund ble jeg ansatt som essay-lærer for bachelor-studenter, og ble enda lenger. Slik ballet det på seg.

Hva liker du med sjangeren?

Ida Lødemel Tvedt (1987) er medredaktør i Vagant og kritiker i Klassekampen i tillegg til å være essayist.

Det er den sjangeren som ligner mest på måten jeg tenker på. Den næres av kaos og erfaringer og motsetter seg hierarkier og universelle forklaringer. Det er en sjanger som passer for rastløse folk med et lett masochistisk sinnelag, for sjangeren krever at den som skriver er villig til å la teksten havne på overraskende og skumle steder. Jeg er ofte oppriktig redd mens jeg skriver, og jeg liker den frykten, for den gir meg en følelse av å være inne på noe, siden så mange av bøkene som har betydd mest for meg dukket opp i livet mitt som skrekkelige hodeløse spøkelser. Litteratur er ekstremsport: dekadent og selvpåført risiko.

Hvordan forholder du deg til den klassiske «vandre-langs-en-vei-med-avstikkere-metaforen?» som ofte er det første man lærer om essayistikken, kombinert med forestillingen om at denne tradisjonen passer best til godt voksne skribenter?

Der er du inne på to slitte troper. Jeg har hørt mange eldre skribenter si akkurat det der, liksom med glimt i øyet, at essay-sjangeren passer til den mer belevne, erfarne forfatteren, mens den ekspressive poesien passer bedre til de yngre. Og det er noe sant i det, for ingenting er pinligere enn en umoden essayist som leker gammel og vis. Men samtidig har jeg møtt mange sekstiåringer som ikke har erfart noen verdens ting, og som er like blinde som tenåringer. Så jeg tror ikke det har så mye med alder å gjøre. Når det gjelder det med at essayet skal  «vandre-langs-en-vei-med-avstikkere», så er det en helt fin lærebok-metafor, synes jeg, men i Marianegropen foreslår jeg «tråling» som et kanskje vel så bra bilde. Man røsker opp og sleper med seg masse drit i et garn, for så å sortere det, enten i båten eller når man kommer på land.

Og denne trålingen du har utført, den har ført til et langessay i 43 «akter» heller enn en essaysamling. Hvorfor det?

Man kan sikkert lese det som en essaysamling også. Men for meg er det ett essay, og å insistere på at det er det er en del av prosjektet. Det er en utfordring til leseren om å spille med på bokens egne premisser. Og om man skal lese denne boken slik den ber om å bli lest, må man gå med på at det finnes helheter som ikke er strukturert rundt bestemte tema – noe som åpner opp mange essayistiske muligheter. Verden er full av sakprosa-bøker som tar utgangspunkt i en tematikk, etablerer et par hypoteser, og går derfra gjennom en rekke eksempler og argumenter, for så å ende i en konklusjon eller en oppsummering av hva forfatteren har oppnådd. Og godt er det. Men Marianegropen er ikke en slik bok. Jeg vil at tenkningen skal foregå vel så mye i formen som i innholdet. De ulike kapitlene bygger på hverandre, de ser på mange av de samme problematikkene fra ulike essayistiske vinkler, men kapitlene er ikke byggeklosser i en analyse eller et rasjonelt argument. Den er ikke en frelseshistorie om et spørsmål, en åpenbaring,  og en trygg og stolt landing.

Når jeg kaller kapitlene «akter» er det et nikk til teateret og de klassiske tragediene. Jeg innrømmer at selv om jeg har forsøkt å bare snakke sant, så er selvsagt boken totalt iscenesatt. Jeg spiller ulike roller. Det hele er teater.

Hvem er det essayistiske-jeget, og hvordan skiller man det personlige og det helt private? Hvor synlig er det i boka?

For meg føles Marianegropen overhode ikke privat, for selv om jeg-et i boken er meg, så gir jeg ingen viktige opplysninger om vennene mine, familien min, samboeren min, eller om de mest formative begivenhetene i livet mitt. Likevel er den er dødspersonlig. Boken handler ikke om meg, men det er hele åndslivet mitt som står på spill.

Jeg forestiller meg at essaysjangeren står ganske ulikt i USA og i Norge, vil du fortelle litt om det?

I Norge opererer vi med et skille mellom fiksjon og sakprosa, i stedet for fiction og non-fiction. Det er for så vidt ryddig, men «sakprosa» et ganske tørt ord, som ikke helt dekker den litterære essayistikken. Dette forårsaker misforståelser. For eksempel: På hjemmesiden til forlaget mitt, Gyldendal, skiller man mellom sakprosa og skjønnlitteratur, mens essayistikken står som en underkategori av skjønnlitteratur, for å understreke at den først og fremst dreier seg om litterære tekster, altså ikke lærebøker eller biografier eller whatever. Men da NFFO, som ga med stipend til å skrive boken, så at den var oppført under skjønnlitteratur, ringte de meg, litt indignert. De følte seg snytt. Da måtte Gyldendal ringe dem å forklare at boken så absolutt ikke er fiksjon og at jeg ikke på noe tidspunkt hadde vurdert å presentere den som fiksjon. Det ble voldsomme bruduljer et øyeblikk, helt til alle omsider innså at alt var greit og at jeg ikke hadde slumpet til å skrive en roman. Det sier noe om essayets posisjon i Norge når selv dens viktigste interesserorganisasjon har et såpass nevrotisk forhold til grumsete skillet mellom sannhet og fiksjon. Men jeg vet ikke hva man kan gjøre med det. Det engelske begrepet «creative nonfiction» er ikke akkurat så veldig deilig det heller. Men jeg er altså formet av en anglofon essaytradisjon der det er helt vanlig å skrive personlig, litterært, og samfunnsengasjert på samme tid. Mens jeg har skrevet har jeg vært fordypet i forfattere som Annie Dillard, Anne Carson, George Orwell, James Baldwin, Richard Rodriguez, Susan Sontag, Virginia Woolf, John-Jeremiah Sullivan, og Joan Didion. Det er sikkert de jeg forsøker å kanalisere.

Du nevner hvilken essay-tradisjon du faller innenfor, hvem andre har formet deg?

Som tenåring ble jeg implodert av Sartre-Camus-Joyce-Pessoa-Kafka-Nietzsche – hele startpakken for tenåringer med intellektuelle pretensjoner. Seinere ble jeg opptatt av rare damer som Friederike Mayröcker og Clarice Lispector. Anne Carson, som jeg nevnte i sted, har vært veldig viktig, og nå for tiden tenker jeg mye på reiseskildringene til Ryszard Kapuściński. I boken intervjuer jeg Greil Marcus og Wayne Koestenbaum, to essayister som har betydd enormt mye for meg, også som lærere. Men om jeg skal være helt ærlig, så setter jeg ikke litteratur høyere enn andre kunstformer og inntrykk. I skriften er jeg like formet av å ha gått på danselinjen som av å ha lest Shakespeare. En annen ting, som jeg kanskje aldri har sagt høyt før, er at epost-skriving muligens har vært hovedarenaen for min litterære utdannelse. Faktisk så tror jeg at epost-korrespondansene mine fra de siste femten årene har formet meg mer enn noen forfattere. Jeg kunne fylt volumvis med dem. Så tips til en forfatterspire: Skaff deg så mange eks-kjærester som mulig, så dere kan utveksle «star-crossed-lovers»-brev resten av livet. For forelskelsen er en klok sinnstilstand, til tross for sitt dårlige rykte.

Bokens tittel Marianegropen, verdens dypeste dyphavsgrop, er som du tidligere nevnte knyttet til denne trålingen men hva er intensjonen?

Jeg leker mye med dybdemetaforer i boken. Jeg snakker om den oseaniske følelsen, et freudiansk begrep som beskriver en slags infantil narsissisme; egoets møte med en verden som later til henge sammen, hvor man selv er midtpunktet. Jeg tror mye essayistikk begynner i en slik impuls, i et begjær etter å være den utvalgte klarsynte som ser hvordan alt henger sammen. Derfor begynner boken med et kor av barn fra Laksevåg, som lengter etter avgrunner og hvaler og totalitet, overskridelser og selvutslettelse. Men herfra går den videre, inn i møter med ekte mennesker og gjenstander og hendelser som arresterer den intellektuelle griskheten. Så ender vi et annet sted, i noe mindre ambisiøst, kanskje sannere.

Og til slutt, hvordan ble boken til?

Boken tok form i løpet av cirka fire år, parallelt med at jeg underviste i essayistikk og skrev anmeldelser og essay for Klassekampen og Vagant. Mange av kapitlene tok først form som anmeldelser eller forelesninger, to formater som lot meg prøve ut ideene jeg kavet med i boken. Prosjektet har vært å gjøre meg selv til et slags tomt medium for en skare av stemmer jeg beundrer, slik at de kunne hjelpe meg med å forstå det jeg har opplevd som et spesielt krakilsk politisk øyeblikk.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s